12. september 2009
Dreams do come true
En overskyet julidag 2007 fikk jeg for første gang se yndingsbandet mitt gjennom mange år live – hvem drømmer ikke om det?Hvor skal jeg begynne? Til og med nå, flere år etterpå blir jeg i lykkesrus av å tenke på min første Metallica-konsert. Metallica har gjennom mange år, ja, faktisk helt siden Spice Girls ble splittet, vært det jeg har hørt mest på. Nå tenker du helt sikkert at det var et stort hopp mellom Spice Girls og Metallica, men fortvil ikke: Britney Spears var innom en stund hun også. Uansett… Når man er på konsert er det en helt spesiell stemning, en stemning som kan være vanskelig å forklare med ord. Prøv å se for deg dette: Du står ute som en ihuga fan av bandet som spiller, rundt deg står 39.999 andre fans som er minst like ivrige som deg. De er i alle aldre, og har alle slags bakgrunner, men har alle en ting til felles – lidenskapen for musikken som blir spilt. Musikken som spilles er bare yndlingslåtene dine, og du synger med – det gjør også svensken som har ansiktet fullt av piercinger, bestefaren som har med seg sønnesønnen sin, og dama som jobber på parfymeriet. Under hverdagslige omstendigheter er dette mennesker man bare hadde gått forbi på gaten, men nettopp fordi vi elsker den samme musikken (nemlig Metallica, noe annet er forøvrig udiskuterbart) er vi ett. Det hele føles uvirkelig, men på grunn av stemningen rundt en og alle menneskene føles det likevel så virkelig. Jeg har vært så heldig å fått oppleve Metallica live to ganger, men det er og blir noe spesielt med den konserten. Det var noe jeg hadde drømt om lenge, og ja, drømmer kan faktisk oppfylles.
